SORGREAKSJONER

Det er stor variasjon i hvordan barn reagerer på nyheten om at noen er død.

Sorg og vantro er gjerne en reaksjon blant de eldre barna. Barna kan nekte på at det som blir fortalt er sant, og holde på sitt. På denne måten holder de det smertefulle på avstand. Det kan forvirre foreldrene når barnet ikke umiddelbart reagerer med sterke følelser, men dette er en naturlig sorgreaksjon, som også er typisk blant voksne mennesker. De tar da det som har skjedd inn til seg steg for steg, slik at en ikke blir følelsesmessig overveldet. Andre barn reagerer med forferdelse og protest, og kan da være helt utrøstelige. Noen barn kan også bli mer apatiske og nærmest følelsesmessig lamslåtte. Mange kan i en slik periode fortsette nesten som om ingen ting har hendt. Dette fordi det kan gi trygghet for den det gjelder å gjøre kjente ting når verden rundt en blir utrygg og kaotisk. Dette kan provosere de voksne som kanskje hadde ventet en helt annen reaksjon.

Den kanskje mest vanlige sorgreaksjonen hos barn etter dødsfall i nærheten, er angst. Noe av tryggheten rundt barnet blir borte når noen av dets nærmeste dør. Dyregrov sier at barns angst stort sett retter seg mot at noe skal skje med deres foreldre, og tenker lite på at det kan skje med dem selv. Tanken på at en selv skal kunne dø, kommer nærere i ungdomsalderen. Angsten barna opplever gir seg utslag på forskjellige måter. Mindre barn blir klengete og krevende. Barna vil gjerne være i nærheten av foreldrene, og de kan reagere sterkt på atskillelse. Noen ganger kan angsten føre til at barna ikke vil gå på skolen, eller andre aktiviteter. Enkelte blir svært skvetne i tiden etter dødsfallet, dette skjer spesielt i kjølvannet av et plutselig, dramatisk dødsfall, og er mer forårsaket av traumet enn av tapet. Barna får da økt fareberedskap; de er hele tiden på vakt for at noe nytt skal skje. Slik fareberedskap kan på sikt gi hodepine og muskelsmerter, og vil nesten alltid medføre tapt konsentrasjon og vansker med hukommelsen, og vil derfor ofte medføre vansker med skolearbeidet.

Hos barn kan sterke minner "brenne seg fast". Inntrykk kan feste seg i alle sanser, slik at det dannes sterke hukommelsesspor. Barn bruker ofte ulike aktiviteter til å unngå påtrengende tanker. Rastløshet og uro kan derfor være et resultat av forsøk på å mestre disse minnene.

Savn, lengsel og tristhet kommer til uttrykk på ulike måter. Noen barn gråter mye over den som er død, og kan da i kortere perioder være helt utrøstelige. Tristhet kan også vise seg ved at barna trekker seg mer tilbake, eller blir innesluttet. Barn kan gjerne skjule at de er triste for andre personer, spesielt fordi de vil unngå at foreldrene skal bli triste. Savnet omfatter alt, fra den vanlige kosen og tryggheten som samværet med den avdøde gav, til kjøring til aktiviteter og andre hverdagslige ting. Tristhet og savn kan bli spesielt merkbart når de ser andre personers glede over ting.

Dveling ved minner kan også bidra til å lindre tapet, og barnet kan ønske å se bilder av den døde igjen og igjen. Alt dette gir nærhet til den som er død, det kan være en viktig "smertelindring" for barnet, og det kan være med å skape trygghet og ro. På samme måte kan nærhet søkes gjennom at barnet går til den dødes klesskap og puster inn lukt osv. Savnet kan på denne måten lindres for en kort stund. Nærheten til den avdøde kan for et barn bli så sterkt at de opplever det som at den døde er sammen med dem i rommet, på lekeplassen, i skogen og lignende. En annen måte å søke nærhet på, er når barnet tar opp i seg måter å være på som kjennetegnet den avdøde, eller de kan tre inn i rollen som den avdøde hadde. Claudia L. Jewett har i sin bok "Når barn sørger" (1984) sagt at:

"Konflikten mellom trangen til å gi avkall på det som er tapt og ønsket om å holde fast ved det – dragningen mellom fortid og framtid – er grunntonen i all sorg" (s.36).

Barn søker på ulike måter nærhet til den avdøde. Dette avspeiler det smertefulle ved å gi avkall på det som er tapt, og tillater barna å ta inn tapet litt etter litt.

Sinne og oppmerksomhetskrevende atferd er en vanlig sorgreaksjon blant de aller fleste barn. De kan vise sinnet sitt både åpent og direkte. Barna tar på seg oppgaven med å sørge for at foreldrene ikke går til grunne gjennom det som har skjedd. Barna kan dermed foreta en og annen uakseptabel atferd for å tvinge foreldrene til å bli oppmerksomme på sine behov, og rive foreldrene løs fra sin egen sorg.

Ulike former for skyld, skam og selvbebreidelse kan plage barna etter dødsfallet. Dør søsken, kan tidligere sjalusireaksjoner gi opphav til senere skyldfølelse. Barn i tidlig skolealder vil med sine mer egosentriske og magiske tankebaner lettere gjøre seg slike forestillinger. Det er viktig å merke seg at barna også kan tenke på ting de ikke har gjort, og alt det de skulle ønske det var tid til å gjøre. Skamfølelse kan forekomme i forbindelse med hvordan de har oppført seg, og hva de har tenkt overfor/om den avdøde personen.

Sorg hos barn kan av flere grunner medføre skolevansker. Barna vil først og fremst oppleve problemer med oppmerksomhets- og konsentrasjonsevnen. Elevene kan ha vansker med å bli ferdig med oppgaver, tankene vandrer og de husker og lærer dårligere enn ellers. Dette kan gi en (ofte midlertidig) nedgang i skoleprestasjoner. Skolevansker er spesielt utbredt etter foreldres død, uansett skoletrinn, og er et forhold som ikke har blitt ofret stor nok pedagogisk oppmerksomhet. Mens mange andre symptomer er borte etter ett år, synes skolevansker etter tap å kunne vare ved de første årene etter tapet, og kanskje også enda lengre i spesielle situasjoner.

Kroppslige plager i form av økt hodepine, mage- og tarmforstyrrelser, eller stive og ømme muskler er alle kjent for barns sorg. Slike plager medfører stor oppmerksomhet fra voksne, slik at barn får en gevinst av sine plager, og plagene kan forsterkes.

Atle Dyregrov nevner også regressiv atferd, sosial tilbaketrekning, fantasier, personlighetsforandringer, fremtidspessimisme, grubling over årsak og mening, og til slutt vekst og modning som mulige sorgreaksjoner.